Januar

02/18/09

Hjem
Juli
August
September
Oktober
November
Desember
Januar
Februar
Mars
April
Bermuda - Azorene
mai
Azorene-Irland
Juni
Juli 2006
Nora Posten
Sitater etc

 

Februar

26/01-02/02-05 Rodney Bay på St. Lucia (14º04,59 N - 60º59,95 V)

22/01-06 Paraplydrinken

22/01-06 The Moonhole community (12º59,46 N - 61º16,64 V)

18/01-06 Tilbake i Admirality Bay på Bequia (13º00,35 N - 61º14,42 V)

17/01-06 Rameau Bay på Canouan (12º43,45 N - 61º19,94 V)

16/01-06 Tobago Cays (12º38,09 N - 61º21,62 V)

15/01-06 Tobago Cays (12º37,96 N - 61º21,35 V)

13/01-06 Clifton på Union Island  (12º35,75 N - 61º24,89 V)

12/01-06 Salt Whistle Bay

11/01-06 Fortsatt i Salt Whistle Bay  (12º38,90 N - 61º23,40 V)

10/01-06 Salt Whistle Bay  (12º38,90 N - 61º23,40 V)

09/01-06 Mayreau, Salt Whistle Bay (12º38,90 N - 61º23,40 V)

08/01-06 Mustique (12º52,50 N - 61º11,40 V)

07/01-06 MUSTIQUE  (12º52,50 N - 61º11,40 V)

06/01-06 Mustique (12º52,50 N - 61º11,40 V)

05/01-06 Bequia (13º00 N - 61º13 V)

04/01-06 Bequia (13º00 N - 61º13 V)

2/1-06 Skilpaddefarmen Oldhegg Turtle Sanctuary

 

2/1-06 Skilpaddefarmen "Oldhegg Turtle Sanctuary"

(Steinar skriver) På Bequia er det en mann som tar seg av skilpadder. Han heter Orton, men blir bare kalt Brother King. Naturligvis står det Orton (Brother) King på visittkortet hans slik at man skal kjenne igjen navnet.

Brother King himself

Skilpadder er utryddingstruet og hvis man, som Brother King, sanker inn skilpaddebarn og sørger for at de vokser opp, ja da får man flotte eiendommer ned til vannet for en slikk og ingenting. Det er bra, for mannen gjør virkelig en kjempejobb. Skilpadder av arten Hawksbill, for eksempel, har en dødsrate på over 90% fra egg til havet. Det er her King (det er hans virkelig etternavn) kommer inn. Han reduserer dødsraten slik at bestanden kan bygge seg opp på "bare" 50 år i stedet for 200 år som naturen selv ville ha brukt.

The Turtle Sanctuary

For den beskjedene sum av 30 EC$ (ca. 80 NKr.) uten kvittering av noe slag, får vi en omvisning i "lokalet" av sjefen sjøl. Det er bare ubetydelig mer enn taxisjåføren skal ha for å kjøre oss opp og ned igjen.

Her er det havskilpadder av alle slag og i alle stadier av oppvekst opp til ca 5 år. Skilpaddene vokser i 40 år, og lever i 200 år. Når de er fullvoksne er de 1 til 2 meter i diameter over skallet.

Flere arter skilpadder trenger hjelp til å få opp bestanden

King setter dem ut i naturen når de er 5 år.

Babyskilpadder puster hvert 40. minutt, mens en fullvoksen skilpadde kan holde pusten i opp til 4 timer.

Sykestua ser ut som en enorm settekasse av betong som ligger på gulvet. I hver av rommene er det en skilpadde som har medisin i vannet.

Enkle midler i et tilgivende klima gjør det mulig å bidra for King

Taxituren opp og ned til farmen var en vel så stor opplevelse for oss. Turen gikk som vanlig på en ombygd bil med plan. Det gir god lufting og fantastisk utsikt, så vi klager ikke på noen måte.

04/01-06 Bequia (13º00' N - 61º13' V)

(Janne skriver) Idag var dagen tenkte vi. Nå orker vi ikke å være i Bequia lenger. Vi er klare for nye eventyr, med et seilas på ca. 2 timer. Det er bare 10 nautiske mil til Mustique, der vi skal sanke autografer fra massevis av kjendiser. Herlig, jeg vil ha Johnny Depp sin, eller Mel Gibson sin. Ifølge Guideboken vår, så er dette øya hvor mange kjendiser har ferieboligene sine, samt at det er en veldig vakker øy som det bare tar et par dager å saumfare. Igår oppdaget vi at vi bare har oppholdstillatelse i St. Vincent og Grenadinene frem til idag, så da måtte vi inn på havnekontoret å ordne det før vi reiste. Måtte også ha litt mat. Denne gangen kjøpte vi som følger: 8 stk. frosne kyllingbryst, 1 stk. frossen svinefilet, 1 kg frossen kjøttdeig, 1 pk. frossent bacon, 2 stk. SMÅ edamerost, 2 stk. baguetter, 4 sjokolader, 4 rundstykker og ett brød. Pris EC$ 261,70. En EC dollar er ca. NOK 2,60. Jeg holdt på å få hjerteinfarkt, så vi fikk EC$ 1,70 i rabatt. Hvis den frossenmaten ikke er av førsteklasses kvalitet så skal jeg komme tilbake og terrorisere øya.

Etterhvert fikk også Steinar handlet ferdig, og kl. 13.00 stevnet Noravind ut av Admirality Bay. Dette etter at vi hadde forhandlet med ungene om at skolen SKAL begynne idag, men at vi får ha kveldsskole den første dagen. De går jo med på alt hvis de tror de kan få utsatt skolen litt, så det var ikke noe problem.  Vi gledet oss alle til å få vind i seilene igjen, så storseilet ble heist med en gang vi var klar av alle båtene som ligger til ankers. Eller rettere sagt, det kom halvveis opp, og så ramlet det ned igjen. Fallet til storseilet hadde røket, og det deiset da selvfølgelig ned. Det var bare å gå opp mot vinden, berge seilet, surre det fast, og tusle tilbake til plassen vår i Admirality Bay.

Et storseil surret i biminien etter at fallet røk uventet

Jolla kom på vannet igjen, og Steinar kjørte inn for å finne en rigger. Tror ikke han går frivillig opp i masta selv, og jeg klarer dessuten ikke å heise ham opp, og Robert "masteklatrer" er ikke her lenger. 15 minutter senere var Steinar tilbake med rigger, og han var ikke smittet av "mañana-kulturen" her i karibien. Han sprang rundt som en hvilvelvind, og jeg skal si at Steinar og jeg fikk jobbe før føden. Etter at vi (mest Steinar selvfølgelig) hadde heist han opp og ned av masten to ganger, var vi helt ferdige. Musklene verket som besatt, så vi gikk over til å heise ham opp og ned med den elektriske anker vinsjen. Jeg er sikker på at han var opp og ned 10 ganger før han ga opp, og da var klokka allerede 17.30. Riggeren sa at en som var flinkere enn han ville komme imorgen, nemmelig pappa'n hans.

Bequiansk seilmaker som dobler som rigger i nødsfall

Da Steinar kom tilbake heiste vi storseilet opp i et midlertidig fall, og fikk rullet det inn. Dette for at ikke masta skulle bråke så fælt om natten. Og da var det jamt slutt, vi datt sammen som kluter og Ida fikk servere familien pizza. Vi hadde nemmelig vært forutseende da vi hadde farvel middag på Mac's Pizzeria igår, og hadde kjøpt med oss to store pizza ekstra som vi la i kjøla. Disse varmet Ida opp i micro'n, så da ble det middag idag også. Men imorgen er det skolestart, helt klart.

05/01-06 Bequia (13º00' N - 61º13' V)

(Janne skriver) Skolestart. Moro. Yess. Tror dere kanskje reaksjonen var sånn? Da Steinar dro inn for å hente ny rigger, startet skolen på Noravind. Jeg fikk det ærefulle oppdrag å være vikar lærer. Nå har det vært så masse skriverier i gjesteboka om manglende Norapost at det fikk være utgangspunkt for dagens skole. Gled dere. Ida og Ole Martin skriver som bare det, og neste Norapost kommer i slutten av januar. Den vil da omhandle diverse emner som foreløpig er hemmeligstemplet.

Lykkelige skolebarn som er i gang med skrivierier

 

Steinar kom tilbake med den samme riggeren som igår, han hadde nemmelig forstått hva han hadde gjort feil igår. For å gjøre en lang historie kort. Han klarte ikke å fikse det denne gangen heller. Men vi fikk ihvertfall heist seilet og rullet det inn i masta igjen.

06/01-06 Mustique (12º52,50' N - 61º11,40' V)

(Janne skriver) Endelig kom vi oss avgårde. Ut på en lang tur på 2 timer til Mustique. Inne i Admirality Bay var det såvidt det blåste litt, men når Noravind kommer ut av skjul, da vet dere hva som skjer? Neida, det var ikke så galt denne gangen. Kun 20-25 knop vind inn fra siden. Det hadde jo vært helt OK hvis det ikke hadde vært så krappe bølger. Huff, nå har vi visst ligget for lenge på en plass igjen. Hadde nesten glemt hva man gjør for å gjøre båten sjøklar, så det var en del ting som deiset i gulvet. På vei over til Mustique forsøkte vi å rengjøre septiktanken også. Det stinker nemmelig skikkelig ille ut av luftingen når vi trekker ned, og det skal det ikke gjøre. Dere kan tro det er gøy å stå nede på det lille badet å pumpe vann opp i septiken når det sjøer så ille. Det var like før jeg ble sjøsyk, men nå blir det sikkert orden på den doen. Den andre lekker som en sil, så der må Steinar til med verktøy. Dette ble mye drittprat gitt.

Da vi kom frem til Mustique fikk vi en ny lærdom. Vi skulle legge til på en bøye, og det har vi aldri gjort før. Dette visste vi fra før (leser jo guidebøker vet dere), så Steinar hadde gjort klar en "bøyetilleggerdevice", slik at det skulle bli lettere for mor. Lasse ombord på "Sesam" hadde kommet med et godt råd når det gjelder å få tak i bøya. Man tager et stykke kjetting og binder et tau i hver ende. Da kan man legge kjettingen over bøya og gjøre fast tauene, og der henger vi fast til vi får tid til å fortøye skikkelig. Som sagt så gjort. Jeg prøvde desperat å få lagt kjettingen over bøya, og klarte det til dels. Men da Steinar bakket, kom bøya frem enten helt inntil styrbord eller babord baug. Der er det ikke tung kjetting, men lette tau som bare sklir over bøya. Ja, ja, dette er noe vi må øve på skjønner jeg. Vi var veldig lykkelige da Bjarne i "Fatuhiva" kom oss til unnsetning i jolla si. Vi hadde også satt på en sjakkel på kjettingen, slik at det bare var å huke seg fast. Den var så liten og pinglete, at vi for sikkerhets skyld gjorde fast med et tau også, så nå henger vi som spikret til bøya.

Hanefoten vår i bøya ved stranden i Mustique

Vi hadde knapt lagt til før vi måtte på land og ta kjendisene i øyesyn. Det skulle jo vrimle av dem her, og spesielt på "Basils Bar og Restaurant". Vi ble enige med "Sedna" om å møte dem der. "Basils" er et skikkelig karibisk sted. Restauranten er laget av bambusrør, og står delvis på påler ut i vannet. Tror nok at mesteparten av gjestene var turister slik som oss, ihvertfall så ikke jeg noen kjendiser. Ole Martin mente han hadde sett en av de lekre James Bond jentene, men hun så ikke jeg noe til. Men, jeg så menyen, og her er det dyrt her. Jeg bestilte kongereker i hvitløkssmør og det kostet 70 EC$. Hamburgeren til Ole Martin var laget av indrefilet kjøtt og kostet derfor EC$ 40. Godt at vi ikke skal være her lenge.

Basils bar er der hvor blaserte kjendiser kan føle seg blant "vanlige folk" i bushen.

Etter denne kulinariske opplevelsen måtte vi bare tilbake til båten og snorkle. Her i Britannia Bay på Mustique er det nemmelig et rev langs med hele stranden, og det måtte jo utforskes. Jeg har kjøpt en bok med bilder og beskrivelse av fisk, skalldyr og planter man finner i Karibien. Det er gøy å finne igjen bildene av fiskene vi har sett i boka. På min første snorkletur så jeg følgende fisk som jeg fant igjen i boka: "Chromis cyaneus" som er skikkelig blå, og "Abudefduf saxatilis" som er stripete. Altså oversatt til engelsk "Blue chromis" og "Sargeant major". Men det er masse, masse fisk å se her, så jeg gleder meg til å komme til Tobago Cays. Der er det skikkelige rev, så der skal vi snorkle mye. Dessverre så har vi ikke undervannskamera, så dere får søke på internett for å se bilde av disse flotte fiskene. Lurer på hvor lang tid det tar før Steinar bare MÅ ha et slikt kamera????

Ida snorkler helst uten snorkel foreløpig

 

På kvelden fikk vi lov av Ida og Ole Martin å være med "Fatuhiva" på en drink i Basils Bar. Men vi måtte være tilbake til kl. 22.00. Vi tok med den bærbare VHF'en og inntok nok en gang Basils. På fredagskvelden måtte det vel være noen kjendiser her. Og jaggu satt ikke Denzel Washington og spiste middag med familien sin og venner. Han satt halvveis vendt fra oss, og det var bare jeg som så ham. Jeg sa ikke noe, for jeg kunne jo ta feil. Det gjorde jeg ikke, for da de gikk, fikk jeg sett skikkelig på ham. Han er mye yngre og mindre enn jeg trodde. Først da sa jeg fra til de andre, og fikk selvfølgelig masse kjeft for ikke å ha sagt fra før. De ville ha autografen. Og jeg var veldig glad for at jeg ikke sa ifra før. Kl. 21.50 var vi tilbake i båten, og ungene var ordentlig fornøyd med oss.

07/01-06 Mustique  (12º52,50' N - 61º11,40' V)

(Janne skriver) Her i Mustique er det skikkelig svell, så vi har rullet oss gjennom natten. For min del har det ikke gjort så mye, men Steinar våknet veldig tidlig. Ungene har heller ikke merket så mye til det. Steinar var igrunnen klar til å reise videre da jeg stod opp ved 8 tiden, men da nedla jeg veto. Det får være måte på til stress. Dessuten rakk vi ikke å våkne skikkelig før Hugo på "Sedna" kom og var klar til å hjelpe oss med det umulige storseilet vårt. Kanskje han kunne få tred fallet skikkelig. Bjarne  fra "Fatuhiva" innfant seg også, og vips så var det guttejobbing på gang.

Noravind sett fra Firefly. Legg merke til moringtrikset med spring til krysset midtskips. Dette gjør at vi ligger på tvers av vinden og får dønningen i baugen. Meget behagelig.

Jeg tok enda ett skritt videre idag for å bli en skikkelig "båtkjærring". Jolla og jeg begynner å bli litt bedre venner, og idag var dagen for å kjøre den alene (altså uten Steinar som allestedsnærværende lærer). For sikkerhets skyld tok jeg med Ida, for hun kan hyle veldig høyt. Faktisk så oppførte jolla seg helt eksemplarisk, og vi kom til land uten noen uhell. Noen franskmenn i to joller kastet seg inn foran meg da jeg skulle legge til, men pytt pytt, man kan da manøvrere jolle (bare jeg gjør riktig med forover og bakover), og jeg kastet kun ett lite irritert blikk på dem før jeg la til helt perfekt. Lækkert. Så dro Ida og jeg på Sweetie Pie Bakery og kjøpte ferske baguetter og kanelsnurringser. De var kjempegode.

Her kan man kjøpe T-skjorter og mat i noe som må være caribbean's mest syntetiske "lokale" butikker

På vei tilbake til jolla klarte Ida å fange en firfisle med hånden. Det er godt gjort, for de er lynraske. I båten har hun for lenge siden gjort klar en eske med sand, steiner, et lite hus og en steinskilpadde. Hun har nemmelig lenge forsøkt å fange en firfisle. Vel tilbake i båten stullet og stellet hun sånn med dette dyret, at det var håndtamt iløpet av en time. Du snakker om. Mamma'n hennes (altså jeg), fikk lettere hysterisk anfall da jeg så det, og stengte Ida og firfisla inne på lugaren hennes. Hvis dyret skulle stikke av tenkte jeg, så befant det seg ihvertfall på lugaren til Ida. Jeg vil IKKE ha firfisler springende rundt i båten min. Fysj. Det må da være like ille som kakkelakker. 

Firfisler er like gøy i alle land. Denne døde av ensomhet etter bare få timer.

Akkurat nå er vi 5 norske båter her i Britannia Bay på Mustique. Hurra! kom idag, og da ble Ida lykkelig, og Ole Martin også litt. Endelig noen andre barn å leke med. De var igang med svømming og snorkling umiddelbart.

Det ser ut til at dette oppholdet på Mustique blir en "voksengreie". Igår fikk vi voksne lov til å ta en liten tur på Basil's Bar, og idag har vi fått lov til å gå på en skikkelig eksklusiv restaurant oppe i åsen som heter "Firefly". Det er liten vits å ta med barn som mest sannsynlig ikke liker maten, og ihvertfall ikke hvis den er kjempedyr. Denne gangen ble ungene bestukket med besøk. Ingrid, Guri og Ragna fra Hurra! fikk tilbringe kvelden på Noravind. Åse-Britt og Ferdinand skulle jo også på restaurant. Jeg stekte kyllingbryst, kokte ris og serverte alle barna før vi voksne dro inn til land. Åse-Britt hadde med snacks og brus og Ivo Caprino DVD filmer, så ungene registrerte knapt at vi dro.

Kl. 19.00 stod vi alle stivpyntet på brygga. Jeg hadde klart å sminke meg en antydning, men det var skikkelig ekkelt å ta på mascara igjen. Toppen av kransekaka var høyhælte sko. Eller rettere sagt sko med stilett hæler, og de var SKIKKELIG vonde å gå i. Mine føtter har kun befattet seg med sandaler de siste månedene, og de var ikke begeistret for denne torturen. Steinar hadde det ikke særlig mye bedre tror jeg. Skjorte, lyse langbukser samt SOKKER OG SKO, han hadde det nok litt vondt han også. Men alt det gikk over da "Noravind", "Hurra!", "Sedna", "Sterna" og "Fatuhiva" inntok "Firefly". Vi ble tatt imot av den mest oppmerksomme kelner, og plassert ved et nydelig dekket bord. Utsikten var også formidabel, men den har vi bare sett på bilde. Det var nemmelig mørkt da vi ankom.

Nordmenn simulerer siviliserte på gourmet restaurant

Først fikk vi en "paraplydrink" som smakte banan. Den kunne vi nyte mens vi studerte menyen. Jeg valgte krabbekaker til forrett, og kylling til hovedrett. Steinar spiste gresskarsuppe til forrett, og dagens fisk til hovedrett. Han bestilte til og med dessert, frityrstekte bananer. Lurer på når han skal lære. Han liker jo ikke dessert, og det gjorde han ikke denne gangen heller. Jeg klarte meg med en kopp kaffe til dessert, og den smakte faktisk som skikkelig traktekaffe hjemmefra.

Og så kom regningen. Sjokkopplevelse. Vi var 11 personer som hadde spist for EC$ 2.650 og på toppen der måtte vi legge 10% i driks. Steinar var den heldige denne gangen også, og betalte hele regningen med kort. For sent gikk det opp for oss at det ikke fantes mini bank på øya, og ingen av de andre hadde så mye cash at de kunne betale tilbake. Alle hadde tenkt å betale med kort. Ja, ja, da er han kanskje ikke så rask til å ta regningen neste gang. Men vi møter jo alle sammen igjen ved en senere anledning, og alle er hederlige mennesker, så pengene våre får vi helt sikkert igjen. Besøket på "Firefly" var helt klart en opplevelse, og vi ville ikke vært foruten.

Da middagen var fortært, desserter inntatt og kaffe drukket med nytelse, fant vi ut at det var litt tidlig å dra tilbake til våre respektive båter. Vi ble unisont enige om å ta en god natt drink på "Basil's". Firefly-taxien kjørte oss alle ned til "byen" igjen (vi ble både hentet og kjørt tilbake). Stemningen gikk rett i taket da en av drinkene på "Basil's" het "Sex on the beach". Gjett om alle mannfolka bestilte den? Jeg, på den annen side, fornuftig som jeg er, bestilte en Martini. Jeg trodde ihvertfall at jeg var fornuftig. Men dette var ikke som den sterkvinen vi kjøper på polet hjemme, det var en skikkelig sterk drink.

I god norsk stil skal måltidet avsluttes på en bar. Dit kom vi i "Hevy Duty Golf Carts"

Men vi båtfolk holder ikke så lenge, så ved 23.00 tiden fant vi tiden inne til å si god natt. Det er en dag imorgen også. Ungene kom med en del klager over at vi kom så tidlig, men det får heller være. Etter rotet i båten å dømme, så hadde de hatt det ordentlig moro sammen. Jentene fra "Hurra!" hadde hatt med skilpaddemat til firfisla til Ida. Kanskje den ville spise det. Jeg forsøkte å forklare at firfisler bare spiser insekter, men det falt ikke i god jord. Kanskje den vil spise gulrøtter, hva vet jeg. Vi får se om hun klarer å holde liv i den.

08/01-06 Mustique (12º52,50' N - 61º11,40' V)

(Janne skriver) Vi skulle egenlig ha seilt videre idag, men "Noravind" har aldri hatt lett for verken å  ta fortøyninger eller å lette anker. Ida ble ganske sur da hun fikk fortalt at vi skulle videre idag. Hurra-jentene hadde jo endelig kommet, og de hadde nesten ikke fått lekt noe i det hele tatt. Steinar og jeg tok jolla til land for å kjøpe ferskt brød, og gikk ut fra at Ida hadde akseptert tingenes tilstand når vi kom tilbake. Men samvittigheten meldte seg litt etter litt. Det har vært veldig mye voksentid her på Mustique, det bør vel være litt tid for barna også. Og vi har ikke sett mye av øya. Bare snorklet litt, og såvidt tuslet litt rundt inne i havna.

Havneområde og fasilitetene holder en standard som ligger langt over gjennomsnittet på de stedene vi har besøkt så langt.

Vi ble enige om å bli en dag til. Vi hadde tross alt betalt for 3 dager. Steinar klarer også det utroligste. Han klarte å få tak i en "mechanical mule". Det er en forstørret golf bil som har skikkelig sterk motor, og gudskjelov, bremser som virker. "Sedna" hadde forsøkt å leie en fra Mustique Moring Company, men alt var utleid frem til ut i februar en gang. Når Steinar kommer med sitt hvite smil og høflige fremtreden, fikk han beskjed om at Ozzy som jobber på "Basil's" kanskje ville leie oss sin private bil. Og det fikk vi gitt, bilen kunne vi hente etter kl. 12.00.

Golf bilen har trinnløst gir og fungerer utmerket.

Da vi kom tilbake til båten for å hente ungene hadde tragedien allerede skjedd. Firfisla var død. Jeg hadde sagt at Ida måtte slippe den løs før vi reiste, for vi kunne ikke ha med oss dyr rundt omkring på de andre øyene. Men det var for sent. Ikke det at hun tok det veldig tungt, veldig lenge. Det finnes jo andre firfisler man kan fange. Men neste gang vil hun nok slippe de løs mye fortere. Etter enda mere snorkling og bading, fikk vi revet barna våre løs fra lek og moro med Hurra-barna, og dratt dem med på biltur. Alle på "Hurra!" skulle dessuten ut å gå tur rundt omkring på øya. Dette skulle bli moro, så vi satte igang med freidig mot. Hvor lenge er det siden jeg har sittet i en bil vi har kjørt selv?? Ikke siden Las Palmas, og der er det DE motorveiene. Helt rette, uten de store bakketoppene. Her går det opp og ned i ett kjør, på skikkelig smale veier, og de kjører på venstre side. Men etter et par utforbakker da hjertet satt oppe i halsen og ungene hylte fra lasteplanet, var alt helt OK.

Ordet "striglet" faller en i hu.

Første stopp var 500 meter fra havna. Vi måtte ha med oss brus. På den lokale baren vi stoppet på kostet 4 halvlitere cola EC$ 12, istedenfor ett glass cola som koster EC$ 12 på "Basil's". Men vi er igrunnen klar over at vi som turister blir flådd, og tar det ikke så tungt. Deretter fortsetter vi turen, og kjører på kryss og tvers over hele øya mange ganger. Vi har nemmelig ikke kart og ikke GPS, så hvordan skal vi vite hvor vi er?? Enkelte plasser ser vi mange ganger, som f.eks. flyplassen og primary school.

Grunnskolen ligger idyllisk til med en fantastisk gressplen skolegård omkranset av palmer. Flyplassen er kort, men kan ta Cesna, Bonaza og noen av de små jetflyene som er mest populære blant øyas innbyggere.

Noen av residensene vi kjører forbi har vi bilde av i en bok vi fikk nede i havnen. Det er så lekkert at det er helt ubeskrivelig. Men husene ser vi faktisk ikke noe særlig til når vi kjører rundt, de ligger veldig tilbaketrukket og beskyttet. Jeg går ut fra at rikfolket som eier dem gjerne vil ha litt privatliv når de er her.

Men familien Hurra! straff vi midt ute i det store intet. Vi hadde endelig klart å komme oss på sørsiden av øya, og der var det merkbart mer primitivt enn på nordsiden. Nesten alle veiene var av grus istedenfor betong, og det var heller ingen lekre residenser. Midt ute i dette ingenmannsland traff vi på familien Hurra. De så i grunnen ganske leie og varme ut, så de fikk sitte på med oss. Ref. ovenstående bilder av bilen. Vi fikk plass til 5 personer til, og bilen tøffet villig både oppover og nedover bakker.

Øyturen vår ble avsluttet med milk-shake, brus og pils på "Basil's", og dette er vårt siste besøk på den baren/restauranten. Imorgen går turen videre.

09/01-06 Mayreau, Salt Whistle Bay (12º38,90' N - 61º23,40' V)

(Janne skriver) Etter en del plundring ble vi endelig kvitt bøya vi lå fortøyd til, og tøffet avgårde mot Mayreau ved 10 tiden. Eller tøffet og tøffet, vi seilte faktisk. Skikkelig bra også. "Sedna" lå rett bak oss, og klarte IKKE å ta oss igjen. Vi seilte butterfly på platt lens, og feide avgårde i mellom 7 og 8 knop. UTEN å bruke motor. Er vi flinke eller er vi flinke?

Slik ser en monomaran ut når den seiler butterfly med genoaen sprid ut på lo side. Dette er Sedna som seiles av Hugo og Ragnhild fra Oslo.

Vi hadde ikke kommet mer enn en halv time ut på havet, før telefonen ringte. Det var Børre på "Christiania" som lurte på om vi ville være med på grillparty på stranden ikveld. Både "Christiania" og "Veto" har vært i Salt Whistle Bay i flere dager, og denne gangen hadde de klart å få tak i hummer. Serveringen var hummer til de som ville ha det, og kylling til de som ikke likte hummer. Det var ikke nei i vår munn. Dette gleder vi oss til. Ungene også, især Ole Martin som synes det er gøy å være sammen med Brage, Gaute og Syver.

13.30 seilte vi inn i Salt Whistle Bay. Jeg skal slutte å lese beskrivelsene av øyene i turist guiden vår. Det står om denne bukta, at innseiling på skje midt i åpningen, da det er rev både i nord og sør i innseilingen. Særlig det i sør er FARLIG. Genoa'n hadde vi klart å få inn, men storseilet var fortsatt oppe. Det begynte Steinar å rulle inn akkurat mellom disse to revene, og jeg var i oppløsning av nervøsitet. Men det gikk bra som vanlig. Jeg forsøkte å ymte frempå om at det kanskje gikk ann å få ned seilene litt tidligere, men det frembrakte bare et oppgitt øyekast fra kapteinen, og en mumling om at det aldri hadde vært fare på ferde.

Da vi kjekt og freidig hadde entret Salt Whistle Bay så vi at det var smekkfullt. Ihvertfall så det slik ut. Knut Erik og Brage fra "Veto" kom å møtte oss i jolla si, og geleidet oss inn til en megaflott plass helt inne ved stranden.

Ankringsplassene her i Caribbean er det ingen ting å utsette på.

Dette må være den vakreste plassen hittil. Ihvertfall den som ligner mest på det vi forbinder med karibien. Og reklamen lyver faktisk ikke, det er virkelig så lekkert. Etter at Knut Erik hadde hjulpet oss å plassere ankeret (det glapp flere ganger), jumpet vi i land for å ta paradiset i nærmere øyensyn. 100 meter fra der vi har ankret opp er det en resort som heter Saltwhistle Bay Club. Den har en restaurant som er virkelig unik. Hvert bord er formet som en liten hytte, og bord og stoler er laget av stein. Dit må vi gå og spise en dag. Enda et par hundre meter borte ligger det obligatoriske utsalget av suvernirer, og jeg fikk meg t-skjorte som det står Mayreau på. Har satt meg i hodet at jeg skal ha t-skjorte fra alle øyene vi er innom, og har allerede misset Mustique. Ved suvernir-utsalget var det også en liten lokal bar. Det gikk helt i surr for den stakkars jenta som serverte da hun måtte legge sammen 40 EC$ for t-skjorten og 25 EC$ for 3 pils og 2 cola.

Jollen bør fortøyes til et palmetre for å ikke bli skylt til havs. Problemet med det er at den ofte er full av nedfallsfrukt(kokosnøtter) når vi kommer tilbake.

Deretter var det bare tid av veien før vi skulle på grill-party kl. 17.30. Denne gangen var vi 5 norske båter med på festen. "Noravind", "Babette", "Sedna", "Christiania" og "Veto". Det var rigget til langbord for oss nesten helt nede i vannkanten. Vi måtte selv ha med tallerkener og bestikk og det vi skulle drikke. Vi har jo lært etter noen andre grill fester på stranden, så vi tok med oljelampe også. Det blir nemmelig VELDIG mørkt her i karibien.

Nyttårserstatningshummerlaget på stranden i Salt Whistle Bay

Ungene tok helt av fra første stund. Det var hyling og skriking, for gutta skremte jentene med at det var maur og slanger under bordet. Og alle vet vel hvordan hysteriske jentehyl høres ut. Ikke særlig vakkert.

Voksne ved bordet, og barna ved eget bål i strandkanten

Maten var garantert helt fersk. Fiskeren kom kjørende i båten sin, og bar hummerne rett opp på "slaktebenken" ved siden av bordet vårt. Der ble de henrettet med et presist slag av en hammer som drev en kniv gjennom hodet deres, for deretter å kutte dem i to på langs. Innmaten ble tatt ut, og hummeren ble så umiddelbart lagt på grillen.

Hummerslakting. Hummeren lever når man stikker en kniv inn i skallen på den og deler den på langs i to like deler som senere blir grillet

En halv time senere ble maten servert, og det var ganske godt. Personlig synes jeg ikke hummer smaker så veldig mye, nesten som en reke med litt lite smak. Ihvertfall er det samme konsistens. Men det så ut som om alle hadde et fortreffelig måltid. Ida og Ole Martin spiste kylling, og den var skikkelig spicy. Det ble også servert varme grønnsaker, samt noen smakebiter av fisk.

Her mesker vi oss med hummersnadderet

Da ungene hadde glefset i seg maten, satte Ida og Frigg seg i jolla, for de var sikre på at det krabbet maur og slanger over hele dem. Steinar kjørte de til Noravind, så kunne de heller være der å kose seg. Da tok det ca. 1 time før gutta begynte å kjede seg, og de tok jolla tilbake til "Veto" for å se på film. 1 time etter det igjen kom vi tilbake til båten, og da satt alle guttene her. Vi ble ikke særlig overrasket. Knut Erik, Eirill og Børre kom for å hente barna sine, og ble sittende og ta et glass vin eller to. Ungene var IKKE ferdige med å se film, og ville IKKE hjem. Det var bare koselig det, for da fikk vi voksne også selskap en stund til.

10/01-06 Salt Whistle Bay  (12º38,90' N - 61º23,40' V)

(Janne skriver) Idag forlot "Babette", "Veto" og "Christiania" oss, og reiste til Clifton på Union Island. Vi fant ut at vi måtte være litt lenger for å oppleve dette paradiset. Så dagen idag har vi brukt vi til å gå tur over til andre siden av øya, til Saline Bay. Det var veldig bratt oppover, og veldig bratt nedover igjen. Å klatre i tunge bakker i denne varmen er ikke bare morsomt, men vi fikk ihvertfall litt trim. På vei nedover til Saline Bay gikk vi gjennom Mayreau Village, og der stod ungene i kø for å selge oss skjell i alle former og fasonger. Kun en dollar pr. stk. Det er bare det at Ida og Ole Martin har veldig moro av å finne akkurat slike skjell, så vi har allerede båten full.

Da vi hadde kommet halvveis ned til Saline Bay dryppet svetten av oss alle sammen, så vi gikk inn på første og beste serveringssted. Cola til barna og iskald pils til Steinar og meg. Ifølge guide boken er det ikke lenge siden de fikk elektrisitet her på øya, så overalt er det digre stereoanlegg og kjempehøytalere der det dundrer musikk hele døgnet. Det var nok å overdrive. Stereoanlegget og høytalerne var der, men musikken ble spilt på et akseptabelt volum.

Paradise har øyas freskeste lydanlegg. Det benyttes fult ut med Bob Marley låter som favoritt. Legg merke til batteriet av diskanthorn som er montert på en plate over bass og mellomtone høytalerene. Det finnes ikke delefilter, og elementene er plukket fra forskjellige kasserte anlegg i løpet av flere år.

Da vi hadde kjølt oss ned igjen fortsatt turen nedover. Men, det gikk ikke mer enn 100 meter før vi så Dennis' Hideaway. Nok en restaurant som ble anbefalt i guide boken vår. Alle de andre anbefalingene har vært gode, så vi gikk inn for å få oss en sen frokost/lunsj/middag. Omgivelsene var veldig hyggelige og strøkne, og kelneren kjente oss igjen som nordmenn på grunn av dialekten som han sa. Han hadde seilt som kaptein på en dansk båt for mange år siden, så han kjente igjen både norsk, dansk og svensk.

Dennis Hideaway er en opplevelse.

Maten var god den, men Steinar satt et fiskeben i halsen, og det er ikke behagelig. Det tok også veldig lang tid å få maten, for alt ble laget fra skratch som kelneren forklarte. Ida synes heller ikke det var særlig gøy med maurene som krøp på bordet, eller fluene som summet rundt ørene på oss. Men alt går, sålenge man får god mat og drikke.

Etter maten hos Dennis var vi ganske stinne, og orket knapt å gå helt ned til havnen i Saline Bay. Tanken på å klatre opp bakken og ned igjen til Salt Whistle Bay var ikke forlokkende. Vi gikk en tur frem og tilbake over stranden, og kikket på cruise skipet som lå til ankers, samt en hel skokk av passasjerer som skulle ombord igjen. De stod i kø på brygga og ventet på livbåtene fra skipet. 2.500 passasjerer kunne stues sammen på den båten fortalte kelneren på Dennis' oss. Vi hadde ikke helt sansen for opplegget, men det er det mange som har. (Håper dere får et fint cruise mamma og pappa).

Lykkeligvis fant vi en taxi som kunne kjøre oss tilbake på den eneste veien på Mayreau. Den går fra Seline Bay til Salt Whistle Bay. Kvelden ble tilbrakt ombord i Noravind, med kortspill og lesing. DEILIG avslappende selv om jeg tapte kortspillet.

11/01-06 Fortsatt i Salt Whistle Bay  (12º38,90' N - 61º23,40' V)

(Janne skriver) Dette er en møkkaplass. Neida, nå overdriver jeg, men nå har det altså skjedd. Vi har dregget. Akkurat det vi (jeg) har vært redd for siden vi begynte å ligge på svai. Dagen begynte stille og rolig den, men jeg så jo skyene som banket seg opp i horisonten. Skikkelig svarte var de også. Det begynte med et par små squaller. Litt vind (20 knop), og litt regn. Da jeg akkurat var ferdig med å vaske håret, dusje og ta på meg rene klær, startet moroa.

Slik ser det ut når en squall herjer som verst.

Vinden og regnet kom i bøtter og spann, og Steinar stod og fotograferte uværet. Plutselig roper han ut "Dregger vi???", samtidig som han kaster seg over instrumentene, og får startet begge motorene. Da kunne båten bak oss nærmest lukte davitene våre, og kapteinene på båtene på babord og styrbord side styrtet opp på dekk for eventuelt å ta imot. De skulle vel også holde øye med sine egne ankre tenker jeg. Jeg styrtet ned i lugaren for å ta på meg noen klær, for jeg hadde bare pakket meg inn i et håndkle etter dusjen. Og det var ikke snakk om at jeg skulle stå på dekk i bare netto'n for å fikse anker, da fikk vi heller gå på grunn eller dunke inn i noen andre båter. Vi er da forsikret (håper jeg).

Gudskjelov er kapteinen på "Noravind" en sindig kar, som ikke lar panikken ta overhånd på noen som helst slags måte. Han styrte skuta stødig klar av alle andre båter, og ga meg beskjed om å ta opp ankeret. Kapteinen på "Noravind" er også en meget forsiktig kar, så festet i ankeret var en hanefot som igjen var festet i et tau, samt en bråte med sjakler og annen uhumskhet. Vind og bølger skal ikke nappe i ankeret må dere forstå. Etter at diverse verktøy var hentet i bestikket, klarte jeg endelig å skru løs sjakkelen, knyte opp pålestikket, få diverse tauverk og kjetting på dekk og heist opp ankeret. Kanskje jeg skulle vurdere å lære å styre denne skuta. Det må da være enklere å vri på et ratt enn å få opp det hersens ankeret???

Akkurat denne squallen var veldig langvarig, og da den endelig var over, var ALT i cocpiten vått. 4-5 båter hadde gitt opp, og reist sin vei, men en franskmann (han som luktet på davitene våre) har lagt seg 2 meter bak "Sedna", og det er ikke Hugo glad for.

Mens alt dette står på, sitter mine to englebarn inne i båten, og legger ikke merke til noen ting. Enten det, eller så er det fordi det er midt i skoletiden, og de sier ingenting av frykt for å måtte gjøre matteoppgaver.

Etter hvert løyer det noe, og regnet avtar. Etter skoletid tar vi jolla til land. Ida og jeg vil flette håret i rasta-fletter. Ida fordi hun synes det er fint. Jeg, fordi det er like før jeg barberer av alt håret. Her i karibien blåser det hele tiden, og alt håret mitt befinner seg da midt i fjeset, uten at jeg har anlagt skjegg. Fryktelig irriterende.

Reklamen og damen. Fletting i farta (blaut?)

Så under palmene på stranden ved den lokale baren fikset Ann håret vårt. Og det er så deilig å ikke få hår blåst i ansiktet, at dette tror jeg at jeg må gjenta. Ifølge Ann vil flettene holde i 2-4 uker. Da får Steinar litt av en oppgave å få flettene opp igjen. Han er den eneste som har masse tålmodighet ombord, så det blir nok hans jobb.

Det ferdige resultatet er ganske bra.

Mens vi fikk fikset håret, var Steinar borte på Saltwhistle Bay Club og bestilte bord for middag i kveld kl. 19.00. Det blir deilig. Men da klokken viste 18.30 hadde nok en squall angrepet oss. 35 knop i kastene, og MASSE regn. Her i karibien kan vi få tak i alle vann- taxier, restauranter og hva det måtte være på VHF'en. Men ikke idag. Vi ville gjerne avbestille bordet, men ingen svarte på kanal 68 eller 16 eller på telefon. Så da så, ingenting å gjøre med det. Klokken 20.30 hørte vi noen rope "North Wind" på kanal 68 på VHF'en. Det var restauranten som lurte på om vi kom snart. Vi fortalte som sant var, at vi ikke hadde lyst til å gå ifra båten i dette været, og det ble godtatt. Vi lovet å kompensere med frokost i morgen.

12/01-06 Salt Whistle Bay

(Janne skriver) I dag hadde vi virkelig tenkt å gå til Clifton på Union Island. Jeg hadde vært våken mer eller mindre hele natten. Syntes det var veldig mye mer interessant å holde øye med nærliggende båter enn å sove. Selv om vi nå har lagt ut to anker, synes jeg det er ganske skummelt. Rett bak oss ligger det  nå en lekker katamaran som det sikkert er veldig dyrt å ødelegge. Aktenfor tvers til styrbord er det enda en lekker katamaran, og på den andre siden er revet. Og jeg har ikke lyst til å havne oppå noen av dem. Altfor dyrt. Så kl. 07.30 sendte jeg SMS melding til Veto med forespørsel om hvordan det er i Clifton. Svaret var at de ikke likte byen, været stod rett inn i bukta, og det måtte være mindre le der enn på Tobago Cays, og hvordan var det med oss.

Resultatet av diverse meldinger frem og tilbake, var at Noravind fortsatte i god tradisjon, og ikke klarte tanken på å bryte opp fra dette fortryllende, blåsefylte, regnfylte stedet. Nå har jo ankerene klart å holde oss på plass denne natten, så da klarer de det sikkert natten som kommer også.

Vi spiste som avtalt frokost på Saltwhistle Bay Club. Dette mye p.g.a. at "baguette mannen" ikke kom denne morgenen. Enkelte driftige folk har skjønt at turister kan være melkekuer, og selger alt mulig fra båtene sine. Her i Salt Whistle Bay er de ikke påtrengende, og jeg ble kjempelykkelig da en kom og solgte nystekte baguetter. Jeg ble ikke fullt så lykkelig da jeg måtte betale 10 EC$ for en baguett. Men idag kom han ikke, så da ble det frokost på stranden.

Vi må fortøye jolla i et palmetre før vi går på restauranten og spiser.

Servicen var veldig godt, og oppdekningen nydelig. Akkurat slik man kan forestille seg det er på charter tur til karibien. Maten var kanskje ikke så god, men det er vel mer på grunn av vår mening om hvordan pannekaker og omelett SKAL smake. Steinar begynner å bli ganske lei av å føle seg som melkeku på nær sagt alle øyene vi hittil har besøkt. Vi har kommet frem til at lokalbefolkningen umulig kan klare å betale de prisene vi betaler for f.eks. en baguett. Da hadde de vært rike, og det ser det ikke ut som de er.

Etter en tur på windward side av øya, på leting etter konkylier, ble vi enige om at nå er det slutt på restaurantbesøk. Vi (det vil si jeg) skal lage mat ombord. Jeg startet umiddelbart med å lage brød. Vel, franskbrød er også brød. Jeg har kjøpt masse av det jeg tror er hvetemel. De resterende ferdigblandede brødene skal jeg spare til turen tilbake over Atlanteren. Nedenfor ser dere resultatet av mitt første bakeforsøk:

Brødforsøk nr. 1

Hvor vanskelig kan det være da????? Oppskriften står i bruksanvisningen på brødbaker maskinen, og den fulgte jeg slavisk. Brukte til og med te-skje målet som Robert etterlot seg ombord, og vårt dyrebare flaske vann. Brødet smaker viskelær og er halvparten så høyt som brødene til Robert. Direkte vondt smakte det. Kanskje det kommer av at jeg brukte den åpne posen med tørr gjær som Robert hadde brukt sist, og den må vel være nærmere 2 måneder gammel nå. Vel, jeg gir ikke opp så lett. Hvis ikke "Baguett-mannen" kommer imorgen, skal jeg gjøre et nytt forsøk.

Jeg måtte til og med lage middag ombord. Nå er vi så i mangel av proviant, at jeg måtte gå over på corned-beef, spagetti saus og spagetti. Prøvde å lage noe smakfullt ut av elendigheten, og det så ut til å virke. Ihvertfall uttrykte familien Noravind respektfullt at de likte maten. Kapteinen forsynte seg til og med to ganger. Ja, ja, det smakte ikke så aller verst, men biff med bernaise saus på restauranten hadde desidert vært mye bedre.

Imorgen går vi helt klart til Clifton og provianterer. Ungene synes det er helt urimelig at vi voksne har 2 pils igjen, mens de bare har 1 fanta. Men vi har masse vann, og da overlever vi lenge.

13/01-06 Clifton på Union Island  (12º35,75' N - 61º24,89' V)

(Janne skriver) Det er skikkelige avstander her på Windward Islands i karibien. Denne gangen måtte vi seile 3 nautiske mil, og det tok om lag en halv time. For å si det rett ut, så gadd vi ikke å heise seilene engang.

Innseilingen til Clifton er smekkfull av rev, men det er godt merket. Det er til og med et rev midt inne i bukta. Det var mange båter samlet her, mange flere enn vi hadde trodd. Sesongen starter visst nå, så vi må vel regne med at det er smekkfullt av båter overalt.

 

Clifton er hovedsete for Charterbåter i Grenadinene. Til å være hovedsete var det skremmende tomt i hyllene til foretningene.

Her var det nok en gang mange norske båter. "Veto", "Christiania", "Sedna", "Fatuhiva", "Apricus", "Sterna" og så selvfølgelig "Noravind". Begynner å forstå hvorfor de kaller denne seileruten for Melkeruta. 10 minutter etter at ankeret var kastet kom Børre på "Christiania" bortom. Det var happy hour på Anchorage Yacht Club kl. 17.30 presis. "Jonna" fra Danmark var også invitert. Ungene var i ekstase. Massevis av andre unger å leke med. Ida ble med over til "Christiania" med en gang. Ole Martin ble med Steinar og meg for å proviantere.

Da båten nok en gang var forholdsvis stappet med mat og drikke var tiden kommet til happy hour. Yacht klubben var ordentlig hyggelig, og Ole Martin hadde allerede vært der i et par timer og spilt Risk med Gaute, Brage, Syver og Jens (Jens er fra Jonna). Da vi voksne ankom arenaen med alle jentene ble det liv i leiren. Jentene er Ida, Frigg, Norun og Caroline (Caroline er også fra Jonna". Vi hadde noen hyggelige timer på Anchorage Yacht Club, med drinker, pils, brus, hamburgere og pizza. Men ved 21.00 tiden var det slutt. Men da hadde Steinar, Børre og Knut Erik lokalisert at det skulle være steel-band konsert på et diskotek inne i byen. Alle vi voksne fikk lov av barna våre å være ute til kl. 24.00, så etter å ha installert masse unger i "Noravind" gikk vi først på et diskotek rett ved siden av yacht klubben.

Vel, diskotek og diskotek. Stedet bar det klingende navnet "Stressout Hideaway Bar". En ting som har forundret meg her i karibien, er at det er nesten ingen jenter å se ute om kvelden. På dette diskoteket så jeg 3 innfødte jenter, de resterende 5 var turister. Resten var lokale menn som så ganske dopa ut, og som stod og vugget til dundrende raggea musikk og klappet oss dumme turist-damer på rumpa. Steinar og jeg holdt ut i en time. Det gjorde Hugo og Ragnhild fra "Sedna" også, så vi reiste tilbake til "Noravind" og tok en pils der. Etter en halvtime kom Eirill og Knut-Erik fra "Veto" også. Diskusjonen ombord i "Noravind" denne kvelden og natten gikk mye på folk og kultur i karibien.

15/01-06 Tobago Cays (12º37,96' N - 61º21,35' V)

(Janne skriver) Clifton på Union Island var ikke veldig spennende, og gårsdagen brukte vi til å slappe av litt, handle litt mer, få hentet vaska, og være på Bougainvilla og spise pizza på kvelden. Der hadde de et skikkelig flott akvarium med små haier, skillpadder og digre murener. Haiene var kanskje en halv meter lange, mens den lengste murenen var over to meter lang. Akvariet var åpent på toppen, og kjøkkenskejfen kom ut feler ganger i løpet av kvelden og kastet kjøttrester opp i akavariet. Da ble det liv der!

Idag fant vi ut at vi skulle reise ut til Tobago Cays tidlig, og få mye ut av dagen. Fortress ankeret var samarbeidsvillig og kom lett ombord, CQR ankeret satt bom fast. Skikkelig bom fast. Men det det satt fast i var bevegelig, for vi kjørte rundt i havna ihvertfall 100 meter frem og tilbake før det sa stopp. Men det var tungt, så anker vinsjen klarte ikke å heve det. Da var det bare å rope på en av de lokale båtene som freser rundt i opp mot 20 knop mellom de oppankrede båtene. Kanskje han visste om en dykker som kunne hjelpe oss. Mannen vi fikk tak i het Hermon og han visst selvfølgelig om en dykker. 3 minutter etter at vi hadde praiet ham, var han tilbake med Jimmy. Han som egentlig var dykker var ikke hjemme, men Jimmy var god til å holde pusten, så dette kom til å gå bra. Ankeret lå på 10 meters dyp, så det kunne kanskje gå tenkte vi. Da Jimmy kom opp første gangen, fortalte han at ankeret hadde surret seg skikkelig inn i en masse kjetting. Vi hadde selvfølgelig ikke gjort det bedre ved å dure frem og tilbake i alle evigheter. Han forsøkte et par ganger, men fant ut at det MÅTTE en dykker med luft til for å få ankeret løst. Heller ikke denne gangen fikk Hermon tak i dykkeren, så han og Jimmy kom tilbake for et forsøk til. Og denne gangen klarte Jimmy å få løs ankeret vårt. Det tok en halv time, og vi var skikkelig imponert. Steinar prøvde seg med å betale 100 EC$, men det ble ikke godtatt. 200 kostet jobben, og det var jo mye billigere enn et nytt anker ville ha kostet.

Ankring kan være en risikosport. Enkelte steder beskyldes for å ha initiativrike dykkere som har "mistet" tung kjetting på tvers av ankringsområdet hvor båtturistene slipper kroken sin.

Så endelig ved 12.00 tiden kunne vi seile ut fra Union Island. Og nå skulle vi på skikkelig langtur. En hel time tok det oss å komme til Tobago Cays sørfra. Da hadde jeg lest i vår eminente guide bok, at man burde ikke bruke den søndre kanalen som en inngang. Denne kanalen er OK å benytte som utseiling for ERFARNE seilere i dagslys. Men som innseiling er den vanskelig å finne og mange charter båter har gått på grunn i forsøket på å finne den. Jeg forsøkte å påpeke dette for kapteinen, men han bare fnyste og sa at det måtte gjelde seilere som ikke hadde kartplotter. Og neida, vi gikk ikke på grunn. Vi nådde frem til ankringsplassen utenfor Baradel uten noen form for uhell. Der lå "Veto" og vinket på oss, så vi kastet ankeret ved siden av dem. Jeg mener ankrene.

Og her er det igjen like vakkert som bildene viser. Det var bare å få på seg badetøy og jumpe i havet. Etter at vi hadde akklimatisert oss litt tok vi jolla og kjørte ut på revet for å snorkle. Tobago Cays er et naturreservat, og det er forbudt å ankre med joller på revene. Men det er lagt ut små bøyer som vi kan fortøye til, og det var skikkelig smart.

Her kommer navnene på noen av fiskene vi så: Dactylopterus volitans, Scarus vetula, Bodianus Pulchellus og for ikke å glemme Gramma Loreto. Da har dere litt å slå opp i leksikon eller å søke opp på internett. Vi kan også se mange skilpadder fra båten. Guttene på "Veto" sier at de har surfet på dem. De har da klart å få tak i skallet på noen store skilpadder, og blitt dratt avgårde. Det må vel være ulovlig tenkte jeg. Steinar ble skikkelig misunnelig og brukte lang tid på å finne en skillpadde han kunne surfe på også. Etter en stund kunne han gledesstrålende fortelle om undervannsurfing hengende etter en stor, gammel og redd skilpadde. Turen varte vist ikke mer enn 10 meter, men nå er det iallefall gjort.

Etter noen timer kom også "Hurra!" seilende. Vi hadde møtt dem akkurat da vi gikk fra Clifton, og visste at de kom etter oss idag. De hadde ankret opp i kanalen mellom Petit Rameau og Petit Bateau, og kom kjørende ut til oss i jolla. De hadde med seg drikkevarene som de hadde kjøpt for oss i St. Vincent, så nå har vi både vann, pils, cola og sprite. Herlig. Ferdinand ville gjerne at vi flyttet oss bort til dem, og drev iherdig propaganda for det. Da Steinar og Knut-Erik hadde vært med ham og tatt plassen i nærmere øyesyn, var de helt enige. Flytting var påkrevet. Stranden var vakrere og større, bølgende mindre og vinden ikke så sterk. Vi er ikke vanskelige å overtale vi da.

Solnedgang over Tobago Cays

Og Ferdinand hadde helt rett. Her er det bare helt praktfullt. Kvelden tilbrakte vi i "Hurra!", og denne gangen gikk diskusjonen mye om hvilken rute vi skulle velge for seilasen hjemover. Tror kanskje folk begynner å bli litt rastløse. Det var som jeg sa til Steinar: Her i karibien har det jo nesten vært som ferie, og man er ganske lei av ferie etter 4 uker. Nå vil vi ut å seile igjen.

16/01-06 Tobago Cays (12º38,09' N - 61º21,62' V)

(Janne skriver) Her er det deilig. Vannet er så krystallklart at det ser ut som glass. Idag dro vi ikke ut på det store hestesko revet, men vi har snorklet litt på de små revene rundt denne stranden. Jeg benyttet sjansen mens de andre hadde skole til å svømme til land og sjekke t-skjortene. Der fant jeg en jeg ville ha, og svømte ut til båten igjen for å hente penger, for deretter å svømme tilbake og kjøpe t-skjorten. For en måte å handle på. Svømme til klesforretningen.

Janne på shopping i Tobago Cays

Etter at den "seriøse" delen av skolearbeidet var avsluttet, fortsatte undervisningen på stranden. Alle skulle lære å spleise tau.

Spleising står på lærerplanen til alle båtbarn.

Jeg skulket denne skoletimen, og snorklet rundt på revet. Her er de spennende fiskene jeg så idag: Sepiotheutis sepioidea (som var den mest spennende), Lactophrys Triqueter, Haemulon Flavolineatum og Synodus Intermedius. Nå tenker jeg dere bare klør i vitebegjæret etter å finne ut hva slags fisker dette er. Jeg så også en flyndre som jeg dessverre ikke har navn på, og en orm som var gul og sort. Ifølge Knut-Erik så er det ikke en vannslange, men en orm, og den er ikke så veldig giftig. Ungene boltret seg i vannet i mange timer, og det gror vel snart ut svømmehud mellom tærne deres.

Steinar tok med seg en av hengekøyene og hang den opp mellom to palmetrær på stranden. Det vekket selvfølgelig berettiget oppsikt, men han koste seg fortreffelig med en god bok og et par pils. Han trengte vel å slappe av etter en slitsom skoledag han også.

Hengekøya er medbrakt fra Norge. Kjøpt på Laidback.no

Dette er hva jeg kaller et behagelig liv. No worrys, no problems.

Da han kom tilbake til båten, fikk jeg beskjed om at det var grillparty på gang igjen. Anne og Jørgen på "Vanvara" hadde funnet en flott grillplass. Vi på "Noravind" og "Hurra!" hadde allerede spist, men hva gjør vel det. Grillparty på stranden er bestandig hyggelig for både voksne og barn. Det var bare det at grillplassen var opptatt da vi kom i land. Noen polske jenter hadde flørtet hemningsløst med Dennis fra Dennis' Hideaway, så han grillet hummer for dem. Men vi var selvfølgelig hjertelig velkomne til å dele grillen med dem. Ungene hadde det morsomt med å bygge først sandslott, for deretter å samle eremittkreps. De hadde krabbet sammen ved et utbrent bål, og var veldig lette å fange. Og de var kjempestore. Men etter hvert ble ungene lut lei av å være på stranden i mørket. De ville til "Noravind" og spille The Simms og Risk, og da får de det jo som de vil.

Senere på kvelden ble vårt hyggelige norske grillparty utvidet til å bli ganske internasjonalt. De fire polske jentene samt designeren av båtene de seilte slo seg sammen med oss, og også fire tyskere. Ferdinand hadde vært i båten og hentet gitaren sin, vi ville nemmelig synge allsang. Da det bare var oss nordmenn ble det noen ganske patetiske forsøk på sang. Vi var mildt sagt ikke særlig samstemte. For å si det ærlig tror jeg at den eneste sangen alle kunne var "Ja vi elsker", men den sang vi ikke. Med de polske jentene var det annerledes. De sang en kjempelang sang som vi andre ikke forstod en tøddel av, men de kunne ihvertfall den samme sangen alle sammen. Dennis kom også og slo seg sammen med oss, og han overtok etter hvert gitaren fullstendig. Han kunne masse calypso sanger og hadde en særegen sangstemme. Han skulle ønske at Harry Belafontes "Island in the sun" var St. Vincent og Grenadinenes nasjonalsang. I det store og hele var dette en av de hyggeligste grillpartyene så langt på turen.

17/01-06 Rameau Bay på Canouan (12º43,45' N - 61º19,94' V)

(Janne skriver) Idag, eller rettere sagt inatt ble vi enige om å sette kursen nordover igjen. Vi skal på blues festival på Bequia, og dessuten likte vi oss godt der. "Veto" setter også kursen nordover sammen med oss. "Hurra!" har ikke bestemt seg om de skal til Grenada eller dra nordover med en gang, mens "Vanvara" skal på karneval på Trinidad. Vi bestemte oss for å reise til Canouan, men før vi heiste anker var Steinar og Knut-Erik på besøk hos polakkene.

(Steinar skriver) Polen jobber for å få fart på industrien sin. Vi la merke til disse to båtene med polsk flagg som lå til ankers. Rette i baugen og rette bak. Den beskjedene lengden på 28 fot er fortsatt 28 fot i vannet. Ikke bare var det interessante båter, men det var mange jenter ombord også. Det viser seg at dette er to nybygde båter som er på en værdensomseiling for å skape blest om båtkonseptet. Kan de seile verden rundt, kan de brukes i hjemmelige trakter også, er tanken. Designer og eier av verftet, mr. Arminski har tatt den lenger ut også. Båtene seiles av bare jenter. Hver av båtene har en fast skipper, og så byttes det mannskap med jevne mellomrom. Skipperjentene er kjente størrelser i sitt hjemmland og det er vist ganske mye blest om eventet.

De to like 28 fots båtene som seiler omkapp rundt jorden. Rallyet kan følges på www.mantra28.pl   

Mantra båtene er tenkt bygget i stort antall, og til en hyggelig pris. Det blir antydet en pris rund 50.000 Euro for en ferdig båt med en del utstyr. Hvis finishen blir bra kan dette bli en virkelig storselger i Europa. Innvendig er båtene overraskende åpne. Det er ingen synlige skott eller spant, og salongen er stor og romslig. En stor dobbelkøye i akterenden og en køye i forpiggen er trolig mer en nok for en slik båt.

Dette skal vi følge å se hva det blir av.

(Janne skriver) Så nærme land som vi har ankret opp her på Tobago Cays har vi aldri gjort før. Igår kveld måtte Steinar ut å legge ekstra ankeret ut på babord side, for vi lå og dunket i bunnen da vinden skiftet retning. Det betydde selvfølgelig at vi var en hårsbredd fra å gå på land da vi heiste ankrene for å gå idag. Gudskjelov er det bare sand akkurat her.

Så var det ut på tur igjen. Denne gangen et par timer til Canouan. Vi hadde selvfølgelig vinden nesten i nesa, men vi hadde en flott seilas allikevel. Vi har ikke hørt noen som har snakket varmt om Canouan, så vi er litt spente på øya. Italienske forretningsfolk har kjøpt opp halve øya, og anlegger nå en turistmaskin der. Trump driver kasinoer og luksus leiligheter, samt at Raffles også driver en resort der. Før disse menneskene kom, var visst Canouan en "glemt" øy.

Denne gangen reiser vi sammen med "Veto", og vi er alle enige om at vi hadde lyst til å ligge i en øde bukt hvis vi kunne finne en. Helt nord på øya skulle det være muligheter. Alle Veto-barna reiser med oss denne gangen, og i den første bukta vi prøvde nedla ALLE i båten veto. Det er den styggeste bukta jeg har sett hittil i karibien.

Dette var en meget god havn, men mørk og lite koselig. Innenfor stranden var det annleggsmaskiner og et sementverk som leverte varer til hotellutbyggingen på øya.

Ingen av oss kunne drømme om å hoppe i vannet her, så vi gikk 500 meter lenger sydover, og inn i neste bukt. Rameau Bay. Og her var alt så meget bedre. Etter noen forsøk på steingrunn, fikk ankeret feste i sand og der ville det forhåpentlig fortsette å være gjennom hele natten. Jeg er fortsatt litt nervøs etter dreggingen i Salt Whistle Bay.

Jolla til "Veto" har fått seg en liten flenge, så vi stablet alle mann alle i jolla vår, og dro på oppdagelsesferd til den "stygge" bukta. Vi kom nemmelig ikke i land i denne bukt. Dette på grunn av digre steiner rett under vannflaten nær land. Men kanskje vi kunne gå over fra den andre siden. Den andre bukta var fortsatt like stygg, og det var hull i alle konkyliene vi hadde sett på stranden. Det gikk heller ikke ann å komme over til "vår" strand, fordi det var fjell i veien. Vi tok en liten svipp-tur og kikket på anlegget som lager ferskvann til de nye resortene på øya isteden. Ifølge en lokal fisker hadde det ingenting å bety for den fattige lokalbefolkningen at øya ble utbygd for turisme. Det var kun rikfolket som profitterte.

Da det ble mørkt, ble det virkelig mørkt. Helt svart egentlig. Da det var lyst hadde vi utsikt rett inn i en fjellvegg, og den er skikkelig svart om natten. Vi benyttet kvelden til å eksperimentere med brødbaking. Det kan ikke være riktig at fransk brød skal være nesten så flatt som et flatbrød. Gjett om brødet ble vellykket?? Nei, det ble ikke det. Det ble viskelær-aktig igjen. Er det nå jeg skal gi opp??

18/01-06 Tilbake i Admirality Bay på Bequia (13º00,35' N - 61º14,42' V)

(Janne skriver) Vi begynte dagen med nok et brødbakingsprosjekt. Det ferdigblandede melet har bestandig fungert, så vi fant fram en pose med "Matpakkebrød". Tilsett kun vann og gjær. Som sagt så gjort. Deigen ble puttet i brødbakemaskinen da vi heiste ankeret, og vil forhåpentligvis være ferdig når vi når Bequia.

En ting som stadig forundrer meg, er hvor vanskelig vi i "Noravind" har for å lære å gjøre båten sjøklar. En liten unnskyldning kan være at vi trodde det skulle bli en stille og fredelig seilas. Da vi kom ut av bukta vår, fikk vi vinden og bølgene rett i trynet. Bølgene plasket over hele båten, og mesteparten av lukene stod selvfølgelig åpne. Kliss vått på badet og lugaren til Ida. Jeg har heller ikke lært at det er smart å lage en HALV kopp kaffe. Koppen blir fortsatt laget smekkfull, og skvalper selvfølgelig fortsatt over. Dette er pappa sin feil, for han har lært meg at det er ikke fullt før det renner over. Men man skal ikke gi opp, kanskje det sklir inn en gang.

Da vi rundet neset inn til Admirality Bay gikk baby-staget vårt istykker. Vi har ikke brukt storm seilet siden kryssingen av Atlanteren, så slitasjen i vaieren ble ikke oppdaget før nå. Men det er godt at det skjedde her. I Port Elizabeth er det sikkert noen som kan hjelpe oss.

Og gjett hvordan brødet så ut??? Ref. nedenfor. Helt perfekt.

Slik skal en loff se ut

Kanskje litt merkelig form, men det hadde hevet akkurat som det skulle. Smaken var vel ikke av de beste, for jeg hadde fulgt oppskriften i bruksanvisningen. Det smakte derfor for salt, men det blir korrigert til neste gang. Steinar og jeg har nå kommet frem til at melet vi har brukt til fransk brødet må være noe annet enn mel. Noe som skal sjekkes ut ved å kjøpe nytt mel her i Bequia.

   

22/01-06 The Moonhole community (12º59,46' N - 61º16,64' V)

(Steinar skriver) I 1961 bygde en ung mann, amerikaneren Tom Johnston, en liten steinhule i fjellet sørvest på Bequia. Ikke et tilfeldig valgt sted, men i brenningen under et stort hull i fjellet. Dette er på en ugjestmild kyststrekning som ligger som en tarm vestover fra sørsiden av Bequia. Hele tarmen er 45 acre stor, og består bare av fjell, sprekker, og tett fjell vegetasjon. Ikke et sted hvor det er lett å komme fram om det hadde vært noen som ville ha prøvd. Hele resten av Bequia er en innbydende blanding av sol, strand og folkeliv, så dette område var så øde som det bare kan bli i Caribbean. Gjennom hullet i fjellet skinner fullmånen to ganger i året, derav navnet "Moonhole". Vår unge mann mann var svært eksentrisk. Han drev en stor turistmaskin på St. Vincent, og brukte Moonhole som et tilfluktssted for å komme bort fra sivilisasjonen.

Månehullet er nå utfluktsmål. Taket med kobbertrianglen over det første allrommet. Knut Erik fra Veto og Toril fra Christiania flankerer moonhole og foretningslokalene.Bildet av Tom Johnston og kone på steinveggen sier sitt om variasjonen i innredning.

Etter hvert som hans eksentrisisme ble mer og mer utpreget, tilbrakte han mer og mer tid i Moonhole, inntil han en dag flyttet dit permanent med kone og deres 11 år gamle sønn. De hadde fått kjøpt eiendommen som månehullet var på under forutsetning av de kjøpte hele tarmen med land. Over taket som gjorde tjeneste som dagligrom, bygget han et pyramidelignende tre-tak med en kobbertriangel på toppen. Selve hullet i fjellet var omkranset av porøst og krakelert fjellstruktur. Ideen med trianglet var at den skulle beskytte de som bodde under mot steinras. Og hvis det allikevel skulle komme en stein dettende ned, ville den bli knust  av kobbertrianglet. Og hvis det ikke skjedde, hadde de i hvert fall ikke sett steinen som datt ned på dem.

10 år senere datt det ned en stein, og det ga støtet til å bygge hus nummer to. Ingen kom til skade i hendelsen, men et soverom ble ødelagt.  Når neste hus/  bosted skulle bygges begynner vi å ane et mønster. Det gjøres på samme måte. Ingen tegninger, ingen vinduer, ingen dører, ingen fasiliteter, ingen bygningskontroll og ingen  planlegging. Man tager hva man haver, og i dette tilfelle var det hovedsaklig stein, og så begynner man bare. Man spør ingen. dette er tross alt landskapskonstruksjoner og ikke bolighus. dessuten står det på privat grunn. Ingen ting males eller stikker seg ut eller er spesielt synlig fra utsiden. En eremitt er født. En eremitt med et budskap. Tilbake til naturen. Peace and Love. Han gjør som han vil, og bruker ikke linjal og tommestokk. Han bygger på sin måte.

Etter hvert som bekjente fant ut hvor de bodde, kom de på besøk. Oftere og oftere. Til slutt sa han -"Kan ikke jeg bygge et hus til dere her, så kan jeg komme på besøk til dere og drikke opp deres vin og spise deres mat?"

Som sagt så gjort. Moonhole Company var en realitet.

Ikke noe å si på firmaskiltet

Som så mange andre menn med et budskap var han produktiv. Totalt 19 hus har han bygget på landtarmen. Alle basert på samme ad-hoc grunnholdning.

Store menn dør også, og nå er Moonhole Company overtatt av sønnen og konen hans. 4 hus er permanent bebodd, noen eies av folk som bruker dem som feriehus. Moonhole Company eier grunnen og infrastrukturen, og gjør klar husene til deres eiere kommer eller administrerer utleie av disse. Det er innlagt vann der, men  ikke strøm utover solcellepaneler og parafinlamper.

Nå for tiden arrangeres visninger av deler av område. Trolig for å skape nok blest om konseptet til å holde det i livet. En guidet rundtur koster 45EC$ eller ca 110 kr pr. person.

Det er tydelig at den imponerende eiendomsmassen trenger vedlikehold, og fortrinnsvis en sterk personlighet som kan videreføre dette heller spesielle prosjektet. Det var nok helt i pakt med sin tid når det ble utviklet (i 60 og 70 årene), men i dag er fremstår det som en levning av hippietiden; utdatert og overlevd.

 

.

Et utvalg bilder fra noen av Tom Johnstons kreasjoner

 

22/01-06 Paraplydrinken 

(Steinar skriver) I dag har vi drukket paraplydrink fordi min nevø Torkel er 18 år. Ikke bare er han 18 år nå, men han ble det nylig også. Nærmere bestemt i dag. Vi feiret anledningen på The Frangipani restaurant med en paraplydrink eller to.

The Frangipani ligger helt nede ved vannkanten. Når det er nordlig svell kan bølgene skylle inn over gulvet i restauranten. Skjønt gulv og gulv, det er jo bare finkornet, hvit sand ispedd noen konkylier og koraller som gjør tjenesten som gulv. Spredt rundt om kring er det noen tak som er festet i palmene som vokser fritt opp av "gulvet". under takene er det bardisker, kjøkken, spisebord og ikke minst en scene som det spilles steelband musikk fra. Steeldrum er et oljefat som er kuttet av 20 cm fra toppen, og ende stykket er banket til slik at det på forskjellige steder er rene toner. Steelband musikk er oppfunnet i caribean. Mannen som spiller for oss heter Elvis. Han heter faktisk det. Han har en t-skjorte hvor det står: "I Saw Elvis in Beguia" med store bokstaver. Han selger også musikken sin på CD. Vi kjøpte en CD (120 NOK). Den har fargebilde på utsiden og er en orginal CD-RW av merke TDK. På baksiden av fargebildet er det skrevet for hånd hva sangene heter. Nesten uten skrivefeil. Vi er stumme av beundring. Elvis har levd av dette i 20 år, og er opplagt fornøyd med tilværelsen. Samboeren og deres tre år gamle gutt kommer for å se pappa på spille jobb sammen med flere kamerater og det blir selvfølgelig en liten pause hvor barnet har prioritet langt foran publikum.

The Frangipani er kjent for sine lonkdrinks. En Strawberry Daqary, Sex on The Beach og Piña colada er dagligdags for damene bak disken. De har sin egen oppskrift på alle drinker, og da kan ta sin tid å få det man ønsker. Men så kommer herlighetene og vi sitter i høyryggede stoler tilbakelent i sanden med tærne i vannet og ser på stjernehimmelen over oss. Det suser i palmene og mastene vaier i vinden. Vi skjenker Torkel en tanke på bursdagen hans mens vi skåler og tar inn over oss hvor godt det er å leve øyeblikkene.

Men... suser det ikke litt mye i palmene mon tro? Vaier ikke de mastene der ute litt vel mye? Var det i dag det var meldt kuling, eller er det en squall på gang? Sitter ankret godt nok? Vi har dykket på det, og det er helt begravd, det er også anker nummer to på egen line, men allikevel? Hva med båten foran oss? Har den skikkelig feste for ankret sitt?

Vi betaler og setter oss i jolla som er fortøyd til restaurantens "dinghy dock" og kjører ut til Noravind i mørket. Hun ligger selvfølgelig trygt og godt, så vi avslutter kvelden med rødvin i cockpiten og familiefilm i salongen. I morgen er det mandag. Tror jeg.

26/01-02/02-05 Rodney Bay på St. Lucia (14º04,59' N - 60º59,95' V)

(Janne skriver) Så er vi tilbake der reisen vår i karibien begynte. Denne gangen reiste vi dagseilas fra Bequia, og det tok nøyaktig 12 timer. Vi startet kl. 06.00 og var fremme kl. 18.00, akkurat for sent til å hente posten. Og vi som hadde gledet oss sånn til Harry Potter og halvblodsprinsen.

Men det er ikke bare bare når Noravind er ute å seiler. Nå tror jeg hun har tørna. Ikke vil hun ut av havner (ref. storseil som faller ned), ikke vil hun inn i havner (ref. baby stag som ryker), og ikke vil hun ligge på svai (ref. generator som går føyka=null strøm). Denne gangen STOPPET babord motor en time før Rodney Bay. Steinar stupte ned i diverse trange rom for å finne feilen. Filter ble byttet (skikkelig møkkete, kan det være dieseldyr?), diesel ble sjekket, slanger ble sjekket (får motoren diesel?), og jeg vet ikke alle krumspring som ble gjort for å tilfredsstille Noravinds nykker. Da innseilingen til Rodney Bay var i sikte virket fortsatt ikke motoren, og vi er ikke veldig drevne på å gå inn i en marina med bare en motor. Vet at alle enskrogsbåter gjør det hele tiden, men det er altså ikke oss. Steinar fylte derfor filterhusene med diesel, og det vil være nok til at motoren går i noen minutter. Bare så vi får bakket oss inn på plass, og det virket som bare det. "Fru Larsen" fra Tønsberg tok oss imot, og alt var bare fryd og glede og trygt og godt. Herr og fru Larsen kom ombord til en ankerdram, og etter hvert også to personer til som jeg ikke husker navnet på. Den ene var en innfødt fra St. Lucia, og han spiste middag hos oss. Jeg må jo spørre om alle som er ombord skal ha middag, og han takket ja. Spagetti a la mamma = spagetti og kjøttdeig. Ja, ja, da vet han i alle fall hva mange barnefamilier i Norge spiser til middag.

At "Fru Larsen" var på plass i Rodney Bay var bare opptakten til det som skulle bli Little Norway. Etter hvert kom også "Veto", "Christiania", "Hurra", "Apricus" og "Medusa". Så da var vi 7 norske båter. Morsomt.

Guttene leker "kongen i riggen" og jentene har laget "hytte" i cockpiten hvor de spiller monopol.

 

Midt mellom 3 norske båter lå en liten robåt fra Canada. Den var bemannet av Julie og Colin som er på vei jorden rundt. Fremdriften er kun deres egne krefter, og hjemmesiden deres heter www.expeditioncanada.com. Jeg skal aldri klage på liten plass noe mer, eller at jeg har litt liten tid bare for meg selv. De har vært på tur i over to år, og har enda 3 måneder igjen til de er hjemme i Vancouver. De hadde funnet ut at det å reise jorden rundt kun ved å bruke egne krefter er den eneste store utfordringen som var igjen. Alle andre ting er jo blitt gjort. Vi forstod det også slik at det er en konkurranse på gang med en engelskmann. Men han har bare kommet til Singapore, og mye vanskeligere vei hjem til England, så de regner med at de vinner overlegent. De har faktisk syklet gjennom Sibir i 30 minusgrader, og brukt 4 måneder på å ro i en liten robåt fra Lisboa i Portugal til Rodney Bay på St.Lucia.

Julie og Colin er de mest målrettede menneskene vi har møtt noen gang.

De fikk MASSE oppmerksomhet. Jeg tror det var folk rundt båten deres konstant fra 10 om morgenen til 6 om kvelden. Eirill og Knut Erik i "Veto" er noen omtenksomme mennesker. En kveld inviterte de Julie og Colin ombord til et glass vin, og da fikk vi også gleden av å møte dem. En annen kveld tok de med seg ungene i land, og overlot båten sin til disse eventyrerne. Da kunne de drive med sitt uten å bli forstyrret hele tiden. Da de reiste på onsdag fikk de en presang av Eirill. To håndrullede stearinlys som de kunne ha til en romantisk aften på sjøen. Hva den jenta kommer på. Et oppkomme av kreativitet og vennlighet.

Ellers gikk denne tiden i Rodney Bay med på å irritere seg over at ingen kunne reparere baby staget. Vaier kunne ikke skaffes. Og vi måtte vente på kartene som Steinar hadde bestilt. Det må jeg altså si.............nå har vi kart over karibien i alle former og fasonger. Papir kart, kartplotter kart og kart på PC'n. Det verste er at vi har printer, så vi kunne bare ha printet ut papir kart fra PC'n. Men prøv å si det til kapteinen. Ungene hadde det selvfølgelig kjempeflott, med en hel bråte andre unger å leke med. De boltret seg i bassenget, på brygga og i hverandres båter. Noe som kanskje ikke var så morsom for foreldrene bestandig. Det eneste de hadde å klage over, var at skolegangen måtte opprettholdes, hver dag.

 

Vi voksne hadde det selvfølgelig hyggelig vi også. Steinar og jeg fikk oppfrisket bekjentskapet med "Wild Alliance" og "Free Spirit". Sistnevnte hadde hatt en fortreffelig tur så langt, mens John, Viv, Tissie og de 3 barna i "Wild Alliance" var mer enn slitne. De har fått i både pose og sekk når det gjelder uhell. Det begynte med starten på ARC'en, da de måtte snu fordi det begynte å brenne ombord. Siden hadde det visst fortsatt med blant annet dårlig kjemi med mannskapet på overfarten, brukket hånd, innbrudd i båten, og nå sist kom de drivende inn til Rodney Bay med en ødelagt girkasse. De har vært uheldige de. Men det er folk med bein i nesa, så de gir nok ikke opp (håper jeg). Vi hadde ihvertfall en veldig hyggelig kveld ombord i båten deres, og vi møter dem nok igjen på f.eks. Cuba.

Etter en uke i Rodney Bay er vi mer enn klare for å reise nordover. Vi har nå reist på kryss og tvers i det meste av Windward Islands. Leeward Islands er de neste til å bli utforsket. Vi har kun en øy igjen som vi MÅ innom på Windward Islands, og det er Martinique. Dit drar vi imorgen.

Fortsetter i februar

 

 

Hjem | Juli | August | September | Oktober | November | Desember | Januar | Februar | Mars | April | Bermuda - Azorene | mai | Azorene-Irland | Juni | Juli 2006 | Nora Posten | Sitater etc

Revidert 02/14/06

Hit Counter

Etter 20.08.2005